I dag vil jeg snakke om det å ha foreldre som jeg ikke ligner på verken i hudfarge eller i dna.
Som jeg helt sikkert har skrevet før så kom jeg til Norge når jeg 5-6år. Som 5-6åring så har man rukket å få seg en identitet ut i fra den familien man har og samfunnet man lever. Men den identiteten min varte ikke så lenge før jeg flyttet til et heeelt annet land. I Colombia snakker de spansk, i Norge norsk. I Colombia er det sommer hele året, i Norge er det 4 årstider(vinter, vår, sommer og høst). I Colombia er det mye kryddret god mat, i Norge mye god mat men ikke like kryddret. ja mange forskjeller mellom Colombia og Norge.
I det siste har jeg tenkt mye på min biologiske mor. Jeg fikk de 3 første leve årene sammen med min mor. Den dag i dag så husker jeg fortsatt den dagen hun leverte fra seg meg (og dette uten barnevernet innblandet).
Historien kommer her: hun kjørte av gårde med meg foran på skuteren sin. Hun kjørte meg til et sted jeg ikke hadde vært før. Hun satte meg av og kjørte av gårde uten å se tilbake eller vinke til meg. Og stakkars lille meg viste ikke at det var siste gangen jeg så henne. Hadde jeg vist det så ville jeg gitt henne den siste klemmen og fått en klem av henne. The end.
Den dagen surrer i hodet mitt som en film.
Savnet etter min mor har vært en av de største tingene jeg har slitt med. Men det har roet seg mye de siste årene.
Og grunnen til at jeg har hatt et sårt savn etter henne er jo fordi jeg husker henne så godt. Og fordi jeg alltid har sett på mamman og pappan min her i Norge som ikke ligner på meg. Og grunnen til at jeg savner henne er jo fordi jeg savner å ha noen å kunne ligne meg selv med. Mange kan jo se at de ligner på sine foreldre og de får høre at de ligner på foreldrene sine. Men det har ikke jeg sett eller fått høre. Jeg har fått høre at jeg har en litt lik væremåte som mamman og pappan min, men det er det. Jeg kan jo ikke se på dem og tenke << åh jah øye fargen eller formen på nesa har jeg fått fra mamman min eller pappan min>>.
Men selv om jeg har et savn etter mamman min så sier jeg ikke det at jeg er missfornøyd med dem. Jeg er glad i dem og glad for at de har gitt meg et liv som mine foreldre ikke kunne ha gitt meg. De har vært der 150% for meg som foreldre og gjort jobben sin bra, og fortsatt gjør det.
