godt og blandet

Ønsker jeg å finne familien min i Colombia?

Ja, så klart vil jeg veldig gjerne finne familien min i Colombia. Men vet at det er vanskelig å finne, siden jeg ikke har etternavnet på min biologiske familie. Noe som er veldig sårt for men. Men samtidig så tenker jeg på, hvis jeg prøver å finne familien min (spesielt mamman min) og får høre at hun er død så vil det være enda mer sårt for meg. Jeg husker mamman min og, åssen hun var mot meg og det var bare gode minner. 

For meg er min biologiske mor en dame som ønsket et bedre liv for meg og de foreldrene jeg har nå er de som har gitt meg det beste livet. Det forholdet en mor og et barn har vil alltid være spesielt. Kanskje ikke for alle, men for dem som har både en mor og en far. Og det forholdet en mor har til sine barn startet allerede fra da man var et lite sandkorn i magen. En mor er den som kjente til dine bevegelser før du kom til verden, hun forsto når du var urolig og når du sov. 

Den kontakten en mor har til sitt barn når det barnet er i magen er en kontakt pappaer ikke ordenlig blir kjent med før etter at man har blitt født. Min biologiske far var veldig lite inni bilde, vet ikke hva grunnen til det var. Men sånn var det. 

Før var jeg sint på min biologiske mor for at hun ikke ville bli kjent med sin egen datter (meg). Men det er jeg ikke lenger. Nå tenker jeg at min biologiske mor elsket meg så høyt at hun ønsket et bedre liv for meg. Og derfor ga hun meg bort, fordi hun ikke kunne gi meg det livet jeg fortjente. Ser på min biologiske mor som en av de sterkeste kvinnene jeg vet om akkurat fordi hun var så sterk at hun klarte å gi meg bort. Tror det skal mye guts til å klare å gi bort sitt eget barn som hun har fått kontakt med helt siden svangerskapet. 

De sier at navlestrengen aldri blir klippet mellom en mor og et barn, men det ble den for meg. Sånn teoretisk sett ble den det, men mors navlestreng følelsen forsvinner sjeldent fra en som er mor. Selv ikke en gang når et barn blir voksen og får egne barn. Og det er der jeg mener navlestrengen mellom meg og min biologiske mor ble klipt. Hun har gått glipp av 20år av mitt liv. 20år av der vi som barn vokser mest og utvikler oss til voksne selvstendige flotte mennesker. Min biologiske mor gikk glipp av den første tanden jeg mista, min første skoledag, mitt første mål i fotball, min første redning i håndball, hun har gått glipp av alle de gangene jeg har trengt henne. Men jeg har vært en av de heldige som har fått to foreldre som har tatt over og fått oppleve disse tingene. 

De sier en mor glemmer aldri sitt barn og slik tror jeg det er den andre veien og, et barn glemmer aldri sin mor. Det finnes unntak der mor dør når et barn er så liten at det da ikke husker henne når det barnet blir eldre. Og det synes jeg er fryktelig trist å måtte oppleve, men trist nok så er det mange som mister mamman eller pappan sin når de er små babyer. Jeg snakker mye om min biologiske mor og folk tenker ja hva med pappaene de får jo et bånd til sitt barn de og. og det er sant, men jeg vokste opp uten en pappa da jeg bodde i Colombia. Så derfor skriver jeg om min mor♥, pga at jeg husker henne, husker åssen hun så ut og husker alt det gode ved henne♥

Det jeg ofte tenker på er om mamman min hadde vært stolt over meg hvis hun hadde fått møtt meg. Ville hun synes at jeg var verdens vakreste og tenkt på meg som jenta si? Det er noe jeg kanskje aldri får noe svar på.

Jeg har lyst til å prøve å finne henne, men samtidig er jeg redd fordi jeg ikke vil høre at hun er død. Og sjansen for det er der.

Hvis hun lever tenker jeg ofte på om hun tenker på meg på bursdagen min. jeg tenker ofte på henne på bursdagen min. Da tenker jeg at hun kanskje sitter å tenner et lys for meg og ser gjennom de få bildene hun har av meg og grubler om hvor jeg er, om jeg lever og om jeg har det bra.

En av grunnene til at bekreftelse for meg har vært så viktig er sikkert også pga at jeg fikk bare de tre første årene av mitt liv med bekreftelse fra min biologiske mor. Og etter de tre årene så ble det mindre og mindre pga at jeg flyttet til 6 forskjellige familier. Bekreftelse er så ekstremt viktig for barn når de er små. Det er slik de lærer å bekrefte seg selv. Jeg har fått masse bekreftelse av min mamma og pappa her i Norge. men siden jeg har gått glipp av en ”normal” barndom så har jeg i ungdomstiden vært en jente som har søkt mye bekreftelse hos andre mennesker. Men nå har jeg lært at den bekreftelsen som er viktigst for meg er den jeg får av familien min, meg selv og mine nærmeste venner<3. 

man skal ikke trenge å lete etter bekreftelse, den skal man få slik man får lønn. Bekreftelse er som lønn for sjelen<3

Dette kan sikkert være rart for dere å lese eller forstå og det forstår jeg fordi dette kommer fra meg. det er mine tanker og følelser og vi tenker og føler mye forskjellig♥ og godt er det♥