tanker om det å være adoptert

Det å være adoptert er ikke lett for alle. Det kommer ann på alder skjønn osv.

Jeg var 6 år når jeg kom til Norge. Når man er 6 år så er man ganske stor og husker masse. Når man er 6 år så har man på en måte funnet ut av hvem man er. De første leveårene bruker man på å finne sin identitet og plass i denne verden. Og det hadde jeg så klart gjort. Jeg husker godt da mine nå værende mamma og pappa og broren min hente meg i Colombia. Jeg klarer fint å se det for meg:-)Jeg skjønte ikke hva de sa, jeg så at de var annerledes enn meg osv. men det gikk seg fort til at jeg fant min plass i den familien.

Gjennom barneårene i Norge så har jeg hatt det utrolig bra. Jeg lærte meg norsk fort, hadde mange venner og var flink i sport. Jeg var veldig heldig og ble ikke mobbet verken for hudfargen min eller at jeg var annerledes en de andre. Det har vel kanskje med at jeg tilpasset meg den nye kulturen min så fort. Men det er slik barn er, de er tilpassnings dyktige.

Det var ikke før i ungdomsårene jeg slet en del med det å være adoptert. Siden jeg kom til Norge når jeg var 6 år så husker jeg masse og da hadde et savn etter mitt tidligere liv. Jeg husker at av og til kunne jeg huske igjen lukter som jeg forbant med Colombia. Jeg slet en del med savnet etter min biologiske mot fordi jeg husket henne utseende messing og hadde noen gode minner/opplevelser med henne.

Jeg ga meg selv skylden for mye som hadde skjedd i Colombia som for eksempel: at det måtte være noe galt med meg med tanke på at mamma ikke ville ha meg. At jeg ikke var noe snill unge osv.

Det er tanker som har gjort at jeg har slitt en del med min selvtillit og selvbilde.Men jeg har fått hjelp til å tenke annerledes og slik jeg tenker nå er at min biologiske mor ga meg bort fordi hun ønsket at jeg skulle få et bedre liv enn det hun kunne gi meg. Min biologiske mor skal ha all ære for at hun tokk det valget hun tokk og klarte å gjennomføre det. Jeg har hørt i så mange år at det skal mye til for at en mor gir fra seg et barn. Det skal mye mot, mye kjærlighet til sitt barn for å klare det. Og det må min biologiske mor ha hatt.

Hadde det ikke vært for henne hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Det som jeg også tenker på som adoptert er at, vi som adopterte er faktisk mer ønsket enn andre barn. Fordi våre adoptiv foreldre har valgt oss, de tar oss i mot som sine egne<3>